125 års klubbhistorie - oppsummert
Byaasen skiklub. Selve navnet, med rettskriving fra en annen tid, vitner om en lang historie. Og ganske riktig: BSK ble stiftet i 1893, som en av de første skiklubbene i landet. På denne tiden var det nytt å tenke på ski og skøyter som sportsutstyr, hittil hadde det vært et framkomstmiddel. Vinteridrett og moten med å konkurrere på ski hadde først dukket opp rundt hovedstaden. Men så krøp begrepet vinteridrett altså nordover, og på Byåsen var en gjeng karer raske med å ta utfordringen.
Idrett for voksne
"Som medlem kann opptages enhver hæderlig mann", heter det i klubblovene som ble vedtatt 3. desember 1893. Når klubben skulle få et eget merke få år senere, i 1900, tegnet klubbens aller første medlem, arkitekt og senere kunstner Harald Krohg Stabell (den samme som i Stabells vei) en kvinnelig skiløper. Det forteller oss at det har vært plass til både kvinner og menn i klubben vår fra ganske så tidlig. Det første rene damerennet ble for øvrig arrangert i 1908.
Byaasen skiklub - og alle andre skiklubber på denne tiden - ble drevet av og for voksne utøvere. En egen avdeling for utøvere under 18 år - den gang kalt gutteavdeling - ble ikke startet før i 1924.
Da hopp var det store
I dag er langrenn klubbens klart dominerende gren, selv om vi også har en hoppavdeling. I starten var det motsatt. Og ikke bare i BSK, men over alt. Det var hopperne som var heltene, publikumsyndlingene, våghalsene. Langrennsløperne forsvant inn i skogen og kom ut igjen først lenge etter, - ikke spesielt publikumsvennlig. TV og bilder fra ulike passeringspunkt i løypa var det selvsagt ikke snakk om på denne tiden. Det var altså ikke til å undres over at publikumsinteressen var større i hoppbakken - noe som sin tur bidro til god rekruttering.
Klubbens historie henger derfor tett sammen med klubbens hoppbakker. Den første lå på Selsbakk, men denne ble ekspropriert av Dovrebanen i 1912. Etter noen år med en midlertidig løsning, søkte klubben kommunen om lov til å rydde bakke i Bymarka, nærmere bestemt i Torhaugsåsen. Dette fikk de tillatelse til, og i 1915 slo BSK dermed rot der vi fortsatt holder til. Den gang var det imidlertid ikke noen hytte knyttet til bakken. Klubbhus ble derimot bygd på Søreng, en eiendom som lå ved Byåsveien, bak dagens Rema Havstein (Josefinesvingen). Her kjøpte BSK drøyt tre mål tomt og bygde klubbhus i 1919. Dette lokalet ble solgt i 1938, da man heller ønsket å sette opp en liten hytte i nærheten av Byåsbakken.
Gode år i mellomkrigstiden
Men før det kom så langt, skulle klubben oppleve noen gyldne år med enorm interesse for skisporten. Da Trønderrennet ble arrangert i Byåsbakken i 1924, var mellom 400 og 500 hoppere påmeldt. Protokoller fra denne tiden forteller om intens nummerproduksjon natten før rennet og om badestamper som ble brakt opp fra byen, slik at utøverne kunne få tatt seg et bad etter konkurransen - i store stamper nede på klubbhuset. Det meste var annerledes enn vi kjenner det i dag - ikke bare dusjfasilitetene, men også utstyret. Utøverne brukte samme ski til hopp og langrenn, og smurningen var tjære med soltørk og parafinvoks. Noe er dog uforandret. Klubben ble drevet på dugnad. Det var nødvendig med stor innsats fra medlemmene da hoppbakken skulle oppgraderes i klubbens 40-årsjubileumssesong, 1933/34. Med håndkraft, spader, trillebår, hest og kjerre ble kulen og unnarennet kraftig utbedret. Det ble også lagt planer for elektrisk belysning, men så langt kom man ikke før 1940 og andre verdenskrig.
Ny bakke og verdens første (?) lysløype
Nazistene overtok idrettsbevegelsen, som stort sett alt annet foreningsliv. Den såkalte idrettsstreiken innebar at idretts-Norge boikottet alle idrettsarrangementer arrangert av okkupasjonsregimet. All aktivitet ble lagt på is.
Men med freden kom idrettsentusiasmen tilbake, og BSK skulle bygge ny hoppbru og nye tribuner i hoppbakken. De gamle var blitt plukket ned bit for bit under krigen, kan hende av folk som sårt trengte materialer, eller kanskje brensel. De ansvarlige valgte å se humoristisk på dette og erklærte at de var blitt spart for rivingsarbeidet nå som de skulle bygge nytt. I 1946 sto nybakken ferdig, nå også med belysning. Og ikke nok med det! I tilknytning til bakken var det anlagt en lysløype, en som i klubbens egne papirer omtales som verdens første av sitt slag.
Byåsen går fra bygd til by - og BSKs utøvere blir stadig yngre
På 1950-tallet endret byen, tidene og klubben seg. Den enorme idrettsentusiasmen som preget tiden rett etter krigen dabbe av etter hvert som samfunnet kom seg på fote og kunne by på et større utvalg av aktiviteter og underholdning. Samtidig vokste byen seg oppover bakkene på Byåsen, og det som tidligere hadde vært ei bygd med få innbyggere som alle kjente hverandre, får nå større preg av en bydel. Utbyggingen av boliger i Schøningsdalen, Fagerlia og Hammersborg på 50-tallet, og etter hvert Nyborg, legger grunnlaget for det som skal bli klubbens framtidige medlemsmasse: Barnefamilier på nedre Byåsen. For dette er den store endringen i klubben: Det tynnes blant voksne utøvere, men gror fram en ny hovedmålgruppe: barn og unge.
Klubbhytter og Dameforeningen
Klubbens ønske om egen klubbhytte ved hoppbakken var foreløpig bare det - et ønske. En av brakkene som sto igjen etter den store brakkebyen den tyske okkupasjonsmakten bygde ved Wullumsgården ble brukt som provisorisk klubbhus, eid av Heimevernet. Prosessen fram mot egen klubbhytte ved hoppbakken var lang og krevde stor innsats fra klubbens ildsjeler over mange år, ikke minst fra medlemmene i den såkalte Dameforeningen, som ble stiftet i 1961 med formål om å skaffe midler til drift av klubben og dens anlegg. I flere tiår var dette et eget utvalg med stor virksomhet, og klubbens aktivitets- og trivelsnivå ville vært umulig å opprettholde uten deres innsats.
Fra 1969 til 1975 hadde klubben tilholdssted i den såkalte Kari-Perstua, som vi ser tuftene av ved dagens rulleskiløype. Denne brant i dessverre ned kort tid etter at klubben hadde overtatt og rehabilitert huset. I 1977 ble det endelig bygd klubbhytte i enden av hoppsletta, med utvidelse i 1988. I 2002 ble klubben rammet av flammene igjen, og hytta brant ned til grunnen. Etter dette ble dagens klubbhytte bygd, også dette et prosjekt som ville vært umulig uten innsatsen til damene i det som etter hvert skiftet navn fra Dameforeningen til Støtteforeningen.
Slalåm, håndball, fotball, orientering, hopp og en spesiell gren
Nok om klubbhus og hytter, la oss vende tilbake til 60-tallet og se hva klubben den gang drev med på det sportslige plan. Som arrangør av hopprenn gikk klubben for å være "blant verdens beste" (egenomtale i årsberetninger), men sannelig begynte de å få "fin sveis på langrennsarrangementene også".
I tiårene etter krigen hadde skiklubben også undergrupper for håndball, fotball og orientering, hvorav sistnevnte slo best an over tid, mens de andre fikk kort levetid. Mens klubbens driftsform opprinnelig hadde vært ett styre som delegerte oppgaver, ble klubbarbeidet nå i stadig økende grad organisert i separate utvalg, altså komiteer. I 1961 ble en egen slalåmavdelingen opprettet. Fram til 60-tallet eksisterte ifølge våre gamle jubileumsberetninger noe så pussig som et forbud mot at utøvere under 20 år kunne konkurrere i langrenn. Da forbudet ble opphevet, kom langrennsutvalget i klubben også på plass, i 1964. Dermed ble det slutt på at hopp, kombinert og langrenn ble organisert og arrangert av samme gjeng. I 1966 skriver klubbformannen:
"Siste sesong viser at avdeling langrenn vil kreve atskillig av klubbens arbeidskraft i tiden fremover. Grenen er så spesiell at klubben bør legge stor vekt på kvalifiserte instruktører. Det er neppe urealistisk å se i øynene at denne avdeling om få år vil bli klubbens største avdeling." Historien viser at han var på sporet av noe der...
70-tallet: Lokale heistrekk og en verdensrekord
Langrenn hadde god rekruttering i årene som kom, selv omrelativt få utøvere fortsatte inn i tenårene. Slalåm tok virkelig av på 70-tallet, og da særlig etter at det ble montert heis i bakken i Blyberget. Sesongen 78/79 ble stående som et høydepunkt med over 120 utøvere på klubbens interne slalåmrenn. Verdt å nevne fra dette tiåret er at klubbmedlem og hopper Anita Wold to ganger satte verdensrekord i hopp for damer, sist i 1975, da hun hoppet 97,5 meter i Japan - i konkurranse med menn. Sommerstid var treningsgleden blant klubbens medlemmer også stor, og vi hadde i en kort periode sogar eget friidrettsutvalg i tillegg til orienteringsutvalget. Fra midten av 70-tallet samlet områdets o-løpere seg i sportklubben Freidig, og på 80-tallet BSK ble en rendyrket skiklubb.
80-tallet: Telemark, skitathlom og SKILEIK
Og ski kan være så mangt! Nå dukket telemark og skiathlom opp som konkurransegrener og supplerte detradisjonelle grenene. Skileik ble startet som treningstilbud tilpasset de yngste - den gang 7- og 8-åringene. BSK var en av tre klubber i fylket som på slutten av 80-tallet deltok i et prosjekt for å utvikle dette tilbudet for å bli dyktigere på barneidrett. Prosjektet var fundert på de beste ideer fra ledere over hele idretts-Norge, med tilbud og praktiske råd til alle lag, som et verktøy i arbeidet med å gjøre idrettslag enda bedre. Med aktivitetsledere på en gruppe for nybegynnere og en for en videregående gruppe som fortsatt ønsket å dyrke allaktivitet, tilbød klubben trening og lek på Golfbanen to kvelder i uka. Bjørn Michelsen, Reidun og Thorvald Nakstad var nøkkelfigurer i Skileik fra starten av, selvsagt godt hjulpet av mange andre. "Alle barna som går på skileik i BSK skal bli tiltalt med navn minst én gang hver trening", var ett av mange gode mantra hos denne gjengen, noe som signaliserer et stort ønske om at barna skulle oppleve å bli sett og satt pris på som medlemmer i klubbmiljøet.
90-tallet: VM-gull og en avslutning av klubbens alpinavdeling
Mens skileik hadde mål om å bygge treningsmiljø, treningsglede og la barna bli kjent med treningsområdene i nærmiljøet - gode og jordnære mål, - siktet telemarkgruppa mot stjernene. I 91 var ambisjonen å arrangere VM sammen med Freidig, og det var sikkert en nedtur da VM i stedet ble lagt til Italia. I 92 arrangerte vi i stedet NM. Telemarkgruppa i BSK holdt skyhøyt nivå, og både landslagstrener Hans Gunleiksrud og flere utøvere i verdensklassen tilhørte klubben. Sporten var liten, men profilert i den korte perioden den var på høyden, og BSK hanket inn både gull, sølv og bronse under flere verdensmesterskap fra 1987 (Hans Gunleiksrud vant gull under VM i Hemsedal, mens Trond Bakke og Tone Morset sørget for edelt metall til klubben i 90, 91 og 92). Om telemarkbølgen var kort og intens, må Skiathlom sies å ha hatt en enda kortere levetid som konkurranseform. Norges første tre-kombinasjonsrennet med langrenn, hopp, slalåm i ett og samme renn på samme ski, ble arrangert i Blyberget i Telemarkutvalgets regi, både i 1986 og 87.
Klubbens alpintmiljø fostret landslagsløper Trine Bakke, og BSK var prestasjonsmessig på høyden, men slet utover 90-tallet med økonomi og bakkefasiliteter. Fra sesongen 92/93 inngikk BSK et samarbeid med Freidig, Stokkan, og Klæbu om trening for utøvere under 15 år i Vassfjellet.
2000-tallet klubb i vekst, nytt rekruttanlegg - og VM-gull til klubbens minste avdeling
Klubben sto nå igjen med skikeik, langrenn, hopp/kombinert, det som har fortsatt å være stammen i aktivitetene for barn og unge også på 2000-tallet. Hopp, som en gang var den desiderte hovedgrenen i klubben, er blitt en konkurranseform med svært få aktive utøvere. Veteranene i hoppavdelingen arrangerte i mange år hoppskole for å la nye utøvere få mulighet til å få smaken på luft under skia. Hoppskolen var populær og hadde mange deltakere, men veien til ordinær hopptrening ble allikevel lang for de fleste. Med få utøvere og store behov for foreldreinnsats for å holde bakkene i drift ble det umulig å holde K50-bakken vedlike og den ble tatt ut av bruk.
I løpet av det andre tiåret av et nytt årtusen, bygde klubben et komplett rekruttanlegg med K8 og K5-bakker og kuleløype nord for hoppsletta og 1,75 km lyssatt og asfaltert løype til ski/rulleski. Dette krevde relativt store inngrep og tømmerhogst, noe som foregikk vinteren 2011. Rekruttanlegget har bedret treningsforholdene til skileik betraktelig og har gitt klubben en trafikksikker hjemmearena å avvikle rulleskitreninger på. Utforkjøringene i traseen er dog såpass krevende at den ikke nødvendigvis egner seg til nybegynneropplæring. Vintertid gir denne lysløyperunden oss et egnet område som klubben selv kan preppe og sporsette ved behov.
Status 125 år etter oppstarten
I jubileumsåret 2018 hadde BSK 155 utøvere på skileik, fordelt på tre grupper barnehage/1.trinn, 2. trinn og 3.trinn. Fra 4.trinnsalder er tilbudet langrennstrening eller hopp/kombinert.
Første års langrennsgruppe har treninger alene, mens to og to årskull trener sammen i årsklassene 11/12, 13/14, 15/16. Fra 17 og oppover er samlet i en juniorgrupppe. Langrenn starter sine vintertreninger i Henriksåsen, såfremt snøforholdene tillater det. Fra 2015 har vi benyttet kunstsnødekte Granåsen ved snømangel. Langrenn hadde 166 aktive utøvere i jubileumsåret.
For hopp- og kombinert ble det etter hvert fornuftig å samkjøre aktiviteten i bydelen. Hopp- og kombinertavdelingen samarbeider i jubileumsåret 2018 med BIL og trener i all hovedsak i Granåsen. Avdelingen har 12 aktive utøvere. Klubbens minste avdeling har allikevel stått for en av BSKs største bragder, da en av våre utøvere i selve jubileumssesongen fikk et VM-gull rundt halsen. Espen Bjørnstad har gått hele veien fra skileik i BSK til verdenstoppen, som en av de fire på gull-laget i kombinert under VM i Seefeld i 2019.
Byaasen skiklub har i en alder av 125 år både bredde og topp.
Oppsummeringen av 125 års klubbhistorie er gjort på bakgrunn av klubbens mange jubileumsberetninger, og er ført i pennen av Guro Kulset Merakerås.
Fridtjof Simonsen har bidratt med historisk kvalitetsikring og historiske foto. Skulle klubbmedlemmers kollektive hukommelse avdekke vesentlige feil eller mangler, ber vi om at det varsles om dette, og ber samtidig om forståelse for at framstillingen ikke er komplett. Den som ønsker å fordype seg kan se på vedlagte jubileumsberetninger.